Søndag 25. August: Torsdag og Fredag denne uken har jeg sutret mer enn noen gang før. Jeg gråter ikke, men sutrer!!! Mamma synes det er helt grusomt, og sier hun heller vil ha en sint eller gråtene krabat, enn en "sutreunge"... Men jeg vil jo bare så gjerne bli forstått! Lørdag morgen fant foreldrene mine endelig ut hva jeg ville frem til. Jeg ville ut å GÅ! Men det kan jeg jo ikke selv ennå, og da må jeg ha hjelp. Lørdag morgen fikk jeg endelig den hjelpen jeg trenger. Pappa gikk sammen med meg helt fra søppeldunken og opp til plattingen bak huset. Og siden har jeg vært bli som en SOL! Og det betyr kanskje at det går enda bedre i barnehagen til uka som kommer enn den som har vært...
Jeg er for tiden veldig stolt over at jeg kan stå helt alene uten å holde meg fast. Og da kryper jeg gjerne opp på en stol og står der å venter på applaus.